Kap. 2
De trange gatene i Ålesund virket vide og uten ly for søkende blikk. Lys og skygger mosjonerte fantasien hans. Han stod skjelven på det nordøstlige hjørnet av Rica Parken Hotell og kikket ned gata. Storgata var tom, foreløbig. Kongens gate kunne han ikke se fordi han var så høyt oppe, og Einarvikgata hadde høyrygg før den knakk ned i Storgata. Det føltes som om alle tanker i verden om flukt og strategier raste gjennom hodet hans. Dyret sov igjen. Det var ingen nærliggende fare lenger. Han var kvalm, og hendene skalv.
Han måtte bort. Vekk fra alt en stund. Hva hadde egentlig skjedd? Han var ikke sikker enda. Det var for mange inntrykk, skarpe og forferdelige. Tankene gled tilbake til Ynglingen. Plutselig ble han brått revet tilbake til virkeligheten av hviningen i bilgummi på tørr asfalt. Fare. Dyret knurret i ham. Det var ikke tid til å tenke nå! Lydene kom fra periferien i sentrum og det var sikkert bare en råner. Endre kjennte at Dyret lengtet i motsatt retning, og han begynte å småjogge oppover gata. Et dystert lys fra gatelyktene faller mellom tynne, kalde grener fra trær som vokser i skillet mellom vei og fortau. Et tørt enslig blad skraper bortover veien i det han passerer inn i skyggen under trærne. Han runder hjørnet til nr. 11 og Aksla-fjellet ruver truende og bekmørkt over ham. Eneste grunnen til at han kan se konturen på fjellet, er at stjernene tegner et svakt skille og lager en sort duk der Aksla er.
Han liker ikke skogen og mørket. Han har altfor god fantasi til å like mørket. Likevel virker det innbydenede nå. Fantasien får vike for den trengende virkeligheten. Monstre finnes i virkeligheten, men de bor ikke i skogen. Han føler at Dyret liker skogen. Det kan gjemme seg, trygt og lenge. Endre stjeler seg over gata og vasser gjennom tykt vissent brennesle. Ett stykke opp i skråningen møter han en hindring. En mur i natursten toppet med jern-rekkverk holder Borgenes vei inntil Aksla. Det er en gangsti som går fra parken til Gangstøvika. Fra den snor seg frem mot sentrum folk sikert med et gjerde i sort jern.
Han hopper opp og tar tak i den nederste tverrstangen. Han finner fotfeste mellom to stener i muren og skal dra seg opp, da flere ting skjer på ên gang. Han hører løpende skritt på stien, og hører en bil komme farende opp Einarvikgata bak seg. Han slipper taket og detter på ræva ned på bakken. I panikk drar han seg inntil muren med ryggen og legger seg på siden. Brenneslene er ganske høye, men han ser billyktene mellom dem og de lyser rett på ham. Bilen stanser, og tre menn går ut. To av de leter lenger ned i gata, rundt nr. 11 og på andre siden av gata. De hadde ikke sett ham. Enda.
