Man kan dele inn kroppen i disse delene, grovt altså; kroppen – den gjør det fysiske arbeidet,
hjernen – den tenker, tar avgjørelser - og enkelte ganger overstyre den kroppen, også er det Dyret. Dyret tar over når hjernen ikke lenger kan styre kroppens funksjoner og tenke samtidig. Dyret er enkelt, brutalt og egoistisk. Dyret skal overleve. Punktum. Ikke noe mer eller mindre. Hverken eller. Dyret bor i deg. Skal det overleve, må du også det. Og Dyret gjør alt det kan for nettopp dette. Også du da. Men når Dyret er ute, er du bare passasjer, en belastning som må dras med til dere er trygge igjen, alle fire. Kroppen, hjernen, Dyret og du.
Er du ikke kjent med dyret? Da har du ikke vært i en presset situasjon før. Og det er nettopp her vi møter Endre. Dyret har ham nå. Det jager ham gjennom parken. Endre er passasjer. Han følger redselsfullt med mens kroppen hans bærer ham over plenene og grus-stiene. Dyret vet at det blir fulgt. Det kan ikke høre noe ennå, men det vet at det ikke er lenge igjen nå.
Dyret er vaktsomt. Endre begynner å legge merke til ting nå; han merker at han knapt kan se fordi øynene er fyllt med tårer. Han vet ikke om det er fordi han er redd, eller om det er fordi den kalde augustkvelden presses mot det vidåpne, redselslagne lyseblå øynene hans.
Han kjenner Dyret krype tilbake. Hjernen har tatt over igjen. Nå kjenner Endre blodsmaken. Han kjenner den på siden av tungen, mot de bakerste jekslene, søt og kvalmende er den. Han har kjennt den før, og slutter aldri å undre seg over at det faktisk ikke er blod i munnen, noe som smaken tilsier. Han kjenner også hjertet hamre hardt i brystet. Han kjenner ikke slagene en gang, bare at det gjør vondt, som om noen prøver å komme seg ut en låst dør ved å kaste seg mot den.
Nå kjenner har vinden i ansiktet. Han vet at den ikke er sterk, men farten han løper i klarer å presse tårene over kinnen og bak mot ørene. Han løper i en svak oppoverbakke. Parken er tom nå, og grenene til de store parktrærne svaier forsiktig i vinden. Ett og annet bøkeblad seiler stille forbi Endre, som bare kan høre seg selv hive etter pusten annethvert steg.
Han vet hvor de kommer til å følge etter ham. I ren desperat strategi bestemmer hjernen at han skal prøve å løpe i en rett linje bak trærne, slik at forfølgerne kommer opp i parken fra Ynglingen, vil de ha vansker med å se ham.
”Der! Det er han! Han løper mot Gange-Rolf!”
Strategien tok feil! Dyret har tatt over igjen. Bena blir kommandert til å dra den slitne kroppen opp bakken, forbi den majestetiske skikkelsen til Gange-Rolf. Der blir de fortalt at de må slakke på farten.
”Går det for fort her, detter vi. Og da er vi ferdige” snerrer Dyret og tvinger den panikkdrevne kroppen nesten ned i gange, før mange små steg blir brukt til å opprettholde farten uten at Endre sklir i det våte gresset i den bratte nedoverbakken. Høydeforskjellen hindrer forfølgerne i å se ham for en kort stund. Dyret utnytter sjansen. Endre enser så vidt silhuetten av den kjempemessige ape-skrekken, forsvinne fra sidesynet på høyre side. Det er en barnehage på høyden bak det treet. Det er gode minner som på en eller annen måte klarer å trenge seg på.
”Jeg må være heidundrende gal” tenker Endre. ”Tenk å tenke på da du gikk på barnehagen, når du er på vill flukt...”
Han hiver etter pusten og prøver å styre seg inn på parkeringsplassen bak Rica Parken Hotell. Asfalten har begynt her, rett utenfor porten til byparken, men det er alltid litt grus der som grusveier går over til asfalt, og han gli på småsteinene i det han skjener inn mot høyre. Fallet treffer ham hardt i hoften og den høyre albuen, og farten hans gjør at han sklir ett par meter på den grove asfalten. Panikk! Dyret drar ham opp etter nakken og sender ham løpende krokbøyd inn mellom bilene. Der er han igjen overlatt til seg selv. Angsten griper ham når han blir klar over at det første stedet de vil finne på å lete, er nøyaktig der han befinner seg.
”Hvis jeg begynner å løpe ned gata nå, vil de ta meg!”
Sakte begynner de små hjula, drevet av hamstre, å dra igang treskeverket som skulle være den største muskelen hans. Det gikk fort opp for ham at når den ene av to veier er stengt, er den andre veien eneste løsning. Han stablet seg på bena og prøvde å virke usynlig mens han skrubbet og og snublet seg mot den bakerste delen av av parkeringsplassen. Den endre brutalt i en én meter høy hvit mur med ett stykk loddrett vei, omtrent fem meter, ned til et slags platå, en platting med tregulv. Den tilhørte hotellet, og det gikk en glassdør inn dit. Det var mørkt der inne og han håpte at han ikke skulle bli sett i det han dro den forslåtte kroppen sin over muren i ett hiv. Langt gress og et par røtter i tillegg til til en liten steinhylle i skråningen ned fra barnehagen, hindret ham i å falle de fem meterne. Akkurat da hørte han et ”åh, faen” tett fulgt av lyden an en av forfølgerne som ble dradd nedover asfalten på grunn av ett par småsteiner.
Han holdt seg helt i ro, og prøvde å puste så lite som mulig. Etter noen sekunder bestemte han seg for å kikke over kanten. Ett halvt sekund var nok! Han fikk med seg at de seks forfølgerne trålet mellom bilene systematisk, ett par kikket til og med under dem. Ingen så ham. Han takket sine gull-hår og bestemte seg for å hoppe. Feilberegningen av høyden resulterte i at han datt sammen når han traff bakken. Forvirret over hvor lite bråk han faktisk hadde laget, kom han seg på beina. Et raskt blikk mot venstre viste at hotellet var tomt innenfor glassveggene. Det var nok for sent for folk å henge rundt om i ballsalen nå. Selv hadde Endre aldri vært inne på dette hotellet, og han beregnet sjansene sine for noensinne å være noen som helst plass for forsvinnende liten, om han ikke kom seg avgårde.
I enden av platten, var det noen trapper. De gikk nedover og svingte inn i seg selv nedover som en vindeltrapp i hvit betong, med slike ”halvetasjer” som man finner i viktige bygninger. Endre fulgte de hvite murveggene jevnt nedover, og forsøkte å lage så lite lyd som mulig. Tre ”halvetasjer” senere kom han ut på en åpent asfaltert plass mellom hotellet og bergveggen. Han hadde bare fluktretningen i hodet, ikke ruten. Dyret hadde bestemt retningen og dro ham med seg.
Om du hadde spurt Endre hva han hadde talent for, ville han svare: ”Stikke av og klatre.” En oppvekst med den lokale rampen (som var ett par år eldre), hadde tilpasset ham et liv som byttedyr. Han var slank og seig. Og han var rask. En gang hadde han klart å riste av seg en schäfer gjennom hekkene i hagene i området han vokste opp i. Dyret hadde vokst i ham. Blitt sterkere. Smartere. Dyret lærte av sine feil, det var alltid ydmykt og oppvakt.
